For at Norge skal kunne redusere sine klimagassutslipp med minst 55%, og oppfylle sine forpliktelser i henhold til Parisavtalen, trenger Norge en plan for hvordan få på plass CO2-håndtering ved avfallsforbrenningsanleggene i Norge. Støtteordninger og rammebetingelser må samlet gjøre det mulig å realisere CCS.

Avfallsforbrenningen i Norge står samlet for 2,24% av de norske CO2-utslippene. Om lag 50% av CO2-utslippene er biogen CO2 som inngår i det naturlige karbonkretsløpet, utslipp som stammer fra biomasse som har tatt opp CO2 gjennom sin levetid. Fangst og lagring av biogen CO2 vil fjerne CO2 fra atmosfæren og være et viktig bidrag for å nå klimamålene.  

Virkemidler for CCUS ved avfallsforbrenningsanlegg på etableres raskt

KAN ønsker: 

• en subsidieordning som dekker både investering og drift 
• differansekontrakter der både fossil og biogen CO2 er en del av samme mekanisme og prises likt, med EU ETS/ CO2-avgift som referansepris for fossile utslipp og potensielle inntekter fra frivillige markeder eller EU ETS for biogen CO2.
• differansekontrakter som er tosidige, der markedsaktøren får en del av oppsiden ved salg av CO2-fjerningssertifikater
• en direktetildeling til avfallsforbrenningsanlegg, som vil realisere KANs CCUS-prosjekter

Virkemidlene må: 

• i en konkurransebasert ordning benytte ulike kriterier i tillegg til pris, som geografi, modenhet, miljøeffekt, energieffektivitet, geografi og ringvirkninger i nærmiljøet. 
• Norges avfallsforbrenningsanlegg sørger for trygg og miljøvennlig sluttbehandling av avfall som ikke kan, eller bør, materialgjenvinnes. Gjennom denne håndteringen tas miljøgifter ut av kretsløpet, og overskuddsenergien gjenvinnes – til fjernvarme og strømproduksjon. Avfallsforbrenningsanleggene har en nødvendig funksjon i samfunnet vårt, og bidrar til å opprettholde en miljøvennlig og sirkulær økonomi. 
• være kostnadseffektive, men også inkludere den samfunnsøkonomiske konsekvensen for avfallshåndtering og levering av varme til fjernvarmenettet dersom CCUS ved avfallsforbrenningsanlegg ikke realiseres. 
• igangsettes raskt for å nå målene om realisering i 2030, med tydelige signaler i 2024 og i løpet av 2025 må mekanismen være kjent på detaljnivå.
• være administrativt gjennomførbare for markedsaktører som avfallsforbrenningsanlegg med komplekse eierskapsstrukturer og begrensede ressurser og kompetanse. 
• gå over 15-20 år for å gi tilstrekkelig risikoavlastning, stabilitet og forutsigbarhet. 
• ta hensyn til at teknologien enda er kommersielt umoden. Flere prosjekter må realiseres før konkurransebaserte teknologinøytrale ordninger benyttes.       
• sørge for risikoavlastning til etablering av verdikjeden.
• i en konkurransebasert ordning benytte ulike kriterier i tillegg til pris, som geografi, modenhet, miljøeffekt, energieffektivitet, geografi og ringvirkninger i nærmiljøet.